To klassekamerater er idag kristne!

Silas (18) begynte i 8. klasse å be for to klassekamerater i omtrent et halvt år. Etter en stund glemte han det litt og tenkte ikke mer over det. Men da Silas startet på videregående to år senere, begynte disse to klassekameratene – ved ulike anledninger – å spørre ham hva det innebærer å være kristen. Begge ble nysgjerrige og stilte mange spørsmål.

Da Silas fikk så mange spørsmål om kristen tro, ble han både veldig glad og syntes det var gøy at de var interesserte – men han syntes også det var litt skummelt.

– Svarer jeg riktig på dette spørsmålet? Man har jo ikke så mye tid til å tenke seg om. Men man må på en måte stole på at Gud leder. Og man kan faktisk bare svare: «Det vet jeg egentlig ikke, men la meg sjekke det opp!» Det viktigste er at det er en samtale, og at de er interesserte. Senk skuldrene!

I starten av videregående syntes Silas det noen ganger var vanskelig å fortelle om troen sin til klassekamerater han ikke kjente så godt. Han opplevde det som krevende å forklare hva en kristen skolegruppe var. Det er en prosess, men man lærer mer og mer hvordan man kan forklare det, forteller han.

Etter hvert inviterte Silas begge de nysgjerrige klassekameratene til NG-gruppen og ungdomsgruppen sin. Først trodde han at de bare kom fordi det var sosialt og hyggelig å være der. Men i dag sier de at de er kristne!

– Fellesskapet tiltrekker, og så kan man finne sannheten der, sier Silas.

Han ble litt overrasket over hvor lite han egentlig trengte å gjøre. Han hadde bare bedt for dem to år tidligere, uten å ha en veldig nær relasjon eller ha delt så mye om Jesus med dem. Likevel fikk han være et redskap for Gud i situasjonen.

En dag da Silas skulle til NG-gruppen, spurte en annen klassekamerat – som han ikke kjente så godt – hvor han var på vei. Silas fortalte om NG-gruppen, og klassekameraten spurte om han kunne bli med. Siden den gang har han fortsatt å komme – og er nå den mest faste deltakeren i gruppen.

Også denne gangen ble Silas forundret over hvor lite han selv hadde gjort.

– «What, jeg gjorde jo ingenting der – det var helt Jesus!» forteller Silas om reaksjonen sin.

En gang NG-gruppen skulle samles som vanlig, var det mange som var syke. Da innså Silas at de som faktisk møtte opp, var ham selv og disse tre guttene. For to år siden ville det vært helt utenkelig.

Noe Silas tar med seg fra disse tre hendelsene, er at Gud kan bruke oss i hverdagen – akkurat der vi er. For eksempel i småprat, ved bare å nevne at man skal i kirken på søndag eller på en kristen leir.

Det var en periode der han selv hadde mye fokus på skole og trening, og han sier at Gud ikke alltid var hovedfokuset hans da. Likevel kunne Gud bruke ham.

– Jeg kan verken legge til eller trekke fra noe i min frelse. Gud kan bruke meg fullt ut, uansett hvor jeg er.

Hvis han skulle sagt noe til andre kristne ungdommer i Norge, ville det vært å be om at vennene deres skal begynne å tro på Jesus.

– Bønn er en gave vi får fra Gud. Det er ikke noe vi kan prestere fram. Deretter kan vi bare stole på Gud – og at han sørger for det beste.